-------------------------------KLAR

Forsetter? Jeg? Nei, jeg bare fortsetter

Odd Volden

Nyttårsfeiring er ikke min greie. Kona mi har det heldigvis på samme måte. Vi tar som regel kvelden før halv elleve. Det hender at vi våkner igjen av at det nye året skytes inn. Men ingen av oss gidder å stå opp. Fyrverkeri er fyrverkeri, med eller uten styrepinne. Fyrverkeri får en fort nok av. Søvn, derimot, er konstant mangelvare i mørketida.

I år så vi til gjengjeld nyttårskonserten på tv. Men vi ble litt skuffet over at det ikke var Willy Boskovsky som dirigerte. Det ble liksom ikke den helt store schwungen over Radetzky March og de andre wienergreiene i år. Vi tok derfor ikke sjansen på å se nyttårshopprennet, i tilfelle Ingolf Mork og Roger Ruud ikke var tatt ut på laget. Det er grenser for hvor mange skuffelser man tåler på en dag, selv etter en god natts søvn.

Nyttårsforsettene er heller ikke hva de en gang var. Jeg sluttet å røyke for ti år siden. Eller, vent litt...Kan jeg egentlig si det slik?

For: Jeg fikk en gang være med som observatør på et avslutningsmøte for noen mennesker som hadde vært gjennom behandling for alkoholisme. -Hei, æ hedder Per. Æ e alkoholiker! -Hei, Per! svarte de som satt i salen. Men hvis Per var ferdig med behandlingen og på vei ut i samfunnet igjen, hvorfor sa han da at han var alkoholiker?

Jeg er ikke riktig så dum som jeg gjør meg nå. Jeg vet at poenget er at man aldri må glemme at man er alkoholiker, uansett hvor tørrlagt man måtte være. Men hvorfor gjelder ikke det samme for røykere? -Hei, eg hette Odd. Eg e røyger! For er jeg virkelig så skråsikker på at jeg har lagt tobakken på hylla en gang for alle at jeg tør kalle meg ikke-røyker?

Jeg er vel i grunnen det. Men siden tobakksrøykingen skaper så mange helseproblemer og tar så mange liv som den gjør, og siden det å slutte å røyke er alle nyttårsforsetters mor, burde kanskje også de som ennå strever med å slutte å røyke benytte seg av tolvtrinnsmodellen og AA-konseptet? Herved er ideen lansert. Det vil riktignok sette nyttårssigaren i like dårlig lys som raketter med styrepinne, men å legge seg klokka halv elleve løser jo det problemet også.

Nei, alvorlig talt. Huff. Jeg har mest lyst til å fortsette å fjase avgårde, kjenner jeg. Jeg har nemlig et forsett eller tre i år også, hvis jeg skal være helt ærlig. Og det viktigste av dem er det litt flaut å snakke om. Jeg kommer til å utsette det i lengste laget. Jeg starter derfor med forsett nr. 2. Selv om det er litt pinlig, dette forsettet også, så har jeg i hvert fall gjort en viss innsats for å virkeliggjøre det:

Jeg skal lese alle bindene av Min kamp! Karl Ove Knausgård, vet dere. Han ekstremt følsomme fra Tveit og Tromøya og Bergen og Stockholm som ser ut som en blanding av Jesus og Albrecht Dürer. Jeg har lest første bind allerede. Det gikk ikke så verst. Kuholmsveien og Elvegata har jeg et visst forhold til.

Nå venter jeg bare på at kona skal grine seg gjennom bind 2. Det er visst mye tyngre å lese. Jeg gruer meg litt til det. Jeg har bare vært fire timer i Stockholm. Jeg får ingenting gratis. 500 sider til med laaaaangsom gransking av en plaget middelklassesjel. Og selv om jeg skulle bli ferdig med bind 2, vil jeg likevel ikke være halvveis i serien. Kanskje jeg begynner å røyke igjen? Kjederøyking? Nei, nå tøyser jeg visst igjen.

III

Karl Ove Knausgård har en liten aksje i forsett nr. 3 også, selv om det forsettet snart er tjue år gammelt. På begynnelsen av nittitallet fikk jeg en idé jeg aldri har fått realisert. Den har imidlertid ikke sluppet taket. Knausgårds suksess har løftet den fram i lyset igjen.

Knausgård er nemlig ikke den eneste mannen i verden som er sønn av sin far. Knausgård er ikke den eneste som har eksistensielle problemer og et til tider besværlig følelsesliv. Sånn cirka 1993 fikk jeg det for meg at jeg skulle skrive en selvbiografisk tekst som opp gjennom årene hele tiden har hatt den samme tittelen, men to forskjellige undertitler.

Først het den ”Elsk meg, for faen”, med undertittelen ”En potensiell apokryf”. Jeg er ganske fornøyd med både tittelen og undertittelen. Men etter hvert som jeg ble aktiv som brukermedvirker på psykisk helse-feltet, har undertittelen i tankene mine gradvis forandret seg til ”En personlighetsforstyrrelse”.

Personlighetsforstyrrelse er en psykiatrisk diagnose som få har ønsket å fronte i bokform. Jeg kommer nok ikke til å skrive 3000 sider om mitt mer eller mindre begredelige liv. Ambisjonene er mer begrenset enn som så. Men jeg skal begynne, i hvert fall. Hvis Kule Kalle Knausgård kan klare ti sider om dagen, må vel jeg klare tre sider i uka?

-Du må skjerpe deg, sa J. da vi møttes i juleferien i 2008. -Jeg aksepterer det ikke. Du skal slutte å heve stemmen. Når du snakker med farmor, når du snakker med meg, når du snakker med R. Jeg finner meg ikke i det.

Jeg ble ganske perpleks. Hva var dette for noe? Jeg hadde hørt det før, det var ikke det. Av den selvbevisste overlegen som ville ha seg frabedt at jeg snakket til forsamlingen ”på den måten”. Av noen av studentene som følte seg forurettet eller trakk på skuldrene av meg når jeg hisset meg opp. Men det var langt fra nok til å få min hellige vrede til å stilne.

For ingen skulle få ta fra meg retten til å være inkarnasjonen av Den Krenkede. Hadde jeg ikke både rett og plikt til å si fra, høyt og tydelig, når noe eller noen var ute av kurs? Var det virkelig noen som hadde fått en så stor porsjon av frekkhetens nådegave at de mente de hadde rett til å sette grenser for meg?

-Det hjelper ikke, sier J. Han er helt rolig. -Det er slutt nå. Jeg vil ikke ha mer av dette.

Det går nok et år. Vi bor langt fra hverandre, men vi møtes igjen i juleferien 2009. Jeg har tatt budskapet hans alvorlig. Det går bedre. Men jeg faller tilbake til gamle synder i blant. Han må repetere litt med meg. -Det skal ikke mer til enn at du begynner på en av de lange og sinte monologene om verdens urettferdighet, så kjenner jeg at jeg blir urolig, sier han.

Jeg skjønner hva han snakker om. Jeg har spurt min kone: Hvordan er det egentlig å leve med en mann som kan bli bråsint når han føler seg misforstått, invadert eller krenket? -Du vet, jeg kjenner det i magen når du tråkker til. Det kommer så brått. Det er så sterkt. Det er så vanskelig å beskytte seg, svarer hun.

Jeg tar J.s poeng umiddelbart denne gangen. Han er fornøyd. -Det har vært en fin ferie, sier han når han drar. Så er vel alt i orden, da? Jeg har vel kontrollen nå?

Det er nok ikke så lett. Jeg er kanskje ikke-røyker. Men jeg kommer neppe til å bli å ferdig med mitt stride temperament, i hvert fall ikke uten hjelp, støtte og påminnelser. Jeg må jobbe hardt med meg selv for ikke å sprekke. Nyttårsforsett nr. 1 i 2010 er å bli en mildere mann. Jeg vil fortsatt ha lov til å mene hva jeg vil, men jeg innser at jeg ikke alltid har rett til selv å avgjøre når, hvor og hvordan.

Det sies at en av grunnene til at Karl Ove Knausgård har fått så mange lesere, er at de kjenner seg igjen i hans kamp. Det er hyggelig for dem. Bøkene er kanskje ikke fullt så hyggelige for de av oss som også identifiserer seg med faren til Karl Ove. Men det er kanskje vi som trenger bøkene mest?